AUM - oppløst og forent

I kveld la jeg datteren min og hun sovnet oppå meg. Jeg fikk en sånn god-fredelig-rar fornemmelse om noen gjenkjennbart fra noe annet (bortsett fra alle de andre, mange gangene jeg har lukket øynene og klemt dem mot brystet). Det slo meg at jeg har samme fornemmelse når M i AUM vibrerer fysisk og subtilt i meg. Det var så jævlig vakkert.

Å chante AUM/OM, hvordan oppleves det for den som chanter? Det skal jeg jaggu huske å spørre venner om anledningen byr seg. Jeg mener det faktisk er et ganske personlig spørsmål.

Da jeg var i en yogaklasse for første gang hvor det ble chantet, hadde jeg lyst til å grave et hull eller sikte mot døra. Matta fikk bare være igjen. Det skapte assosiasjoner med religion og sånn sekt-greier, noe som aldri har vært RUMA (right up my alley) for meg. Siden åpnet jeg kanskje munnen svakt og bare latet litt for felleskapet sin skyld, sånn som i en, la oss si, dåp der du vet du har hørt salmen før derimot blander alle vers (fra andre salmer også). Litt om litt lot jeg stemmen slippe ut forbi leppene og ble skremt av hva jeg hørte (jeg må le igjen nå når jeg tenker på det). Plutselig en gang vet du, skyllet vibrasjonen innover meg og jeg bare “aha”. Dette var interessant! I min opplevelse er det vibrasjonen. A begynner der ute i rommet, gjennom U reiser den mot deg og M dirrer inni meg - inni det der “jeg er”.

Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg lese meg opp på AUM…igjen (mer korrekt på M´en). Da fant jeg dette:

the three letters of AUM represent these three vibrations inherent in creation. (Even though the variant spelling in English is “Om,” AUM is more accurate.) “A (Akaar)” represents the vibration that brings into manifestation the created universe; “U (Ukaar)” represents the vibration that preserves the creation; and “M (Makaar)” represents the destructive vibration that dissolves the manifested universe back into the Infinite Spirit.”

Det var jo ved første inntrykk, litt skuff at M var dette med ødeleggelse, da. Dveler en litt lenger på det og drar hodet ut av sin norske rumpe, er det kanskje den mest sanne av dem alle. (Fun fact/side note: Shiva er jo yoagens gud og han er “the destroyer”. ) M er også fremtiden og forbindelsen til det uendelige og uforståelige. Ved nærmere ettertanke, er nok mmmmmmm-vibrasjonen ikke den samme uten au- først. A-U-M hører sammen.

Tilbake til ungene våre. Akkurat som jeg aldri kan beskrive rettferdig hva og hvor mye de betyr for meg, finner jeg også opplevelsen av AUM krevende å formidle med ord som står i stil med det ikke-verbale i meg. Jeg er så oppløst og forent på én gang. Det handler vel om det der som er uavhengig av alt. Det uutsigelige.

PS! Om du skal ringe barnevernet, så kan jeg forsikre deg om at barna i teori og praksis betyr mer for meg enn AUM:)

PS! Det finnes ørten ulike tolkninger av betydningen av AUM og symbolet AUM!

https://www.ananda.org/yogapedia/aum/

https://theyogalunchbox.co.nz/the-real-meaning-of-aum-and-why-we-chant-it/

Photo by Greg Rakozy on Unsplash

Fortellingen om deg selv

Fortellingen om deg selv handler ikke i utstrakt grad om “fakta”, derimot om hva som gir “mening”. Sannheten i din egen historie er angivelig ikke kun forankret i hva som skjedde. Det er rotet i hvilke følelser du opplevde da det skjedde og hvordan du føler deg i dag når du ser tilbake.

I mindfulness er kjernen et ´jeg er´ og dette subjektet er ikke følelser, tanker eller kroppsfornemmelser. Med andre ord du er ikke dine følelser, tanker eller kroppsfornemmelser. Dette frigjør deg til å betrakte sinnet og løsrive deg fra dine egne personlige myter skapt i en symbiose med dine omgivelser. For hvem er du uten kjæresten, foreldre, vitnemål, sertifikater, kropp, kjæledyr, hobby og historie?!? I møte med samfunnet er du den morsomme, den smarte, den sporty, den kvikke, den sjenerte, den pålitelige, den brautende, “do´eren”, igangsetteren, den rare, den alle liker, den ingen liker osv.? I det vi fødes inn i en familie eller annen konstellasjon begynner dette spillet. Og det fortsetter i skolen, i vennegjengen, fotballaget og på jobb.

Da jeg jobbet i rekrutteringen som naturligvis har CV-innhold og “egenskaper” som episenter, stilte jeg dette spørsmålet til en del folk jeg møtte på min vei. De fleste skjønte ikke spørsmålet. Er det bare meg, eller synes du det er et spørsmål det verdt å fundere litt over?

Min kjøkkenfilosofi sirkler inn på at fortellingen(e) om deg selv er roller og vanemønstre. Den handler ikke om deg i det hele tatt. Med dette sagt, du trenger ikke adoptere en ny "personlighet”, eller no´. Tanken kan egentlig gjøre meg ganske kokko i grunn. Jeg sto i dusjen her forleden og tenkte på dette å smilte for meg selv: å holde en bursdagstale eller lignende for noen andre kommer jo til å bli et rent helvete. Alt vi gjør ved slike anledninger er å forsterke hverandres roller, myter og vaner. La oss ikke skli for langt ut. Inni i ditt “jeg er” finnes kanskje en “renere/mer autentisk sted” (veldig vanskelig å finne rett ord) hvor andres “jeg er” gir deg kjærlighet, mening, glede og styrke. Hjerte. Hjerte.

Da jeg begynte å undervise yoga slet jeg akkurat med dette. Jeg skulle jo være ´yogalærer´og i mitt hodet fulgte en viss stemmebruk, livsstil og harmonisk utstråling. Jeg har små barn og noen ganger klikker det for meg. Med det mener jeg at jeg står i matbutikken på nærsenteret i boblejakke i 24 grader med et barn som gauler liggende på gulvet foran godterihylla på en tirsdag. Armene mine er fulle av varer fordi jeg skulle jo bare kjapt innom. Jeg har sovet 8 timer på 3 dager. Da har det hendt seg at jeg sier “faen” litt høyt. Foran barnet og greier. Kjempepedagogisk. Og så kom skammen, tenk om en kunde som var på yoga hos meg i går kveld da jeg chantet om fred i sinnet så meg? I mitt hodet passet jeg ikke inn som ´yogalærerer´. Jeg banner, drikker øl, snuser og klikker, spiser kjøtt og er veldig glad i humor og skøy. Jeg er medlem av utestemmeklubben. Det ble bare nok en fortelling jeg skulle fortelle meg selv.

Og så etter litt dreit jeg i det der, og jeg lever mye friere. Jeg gjør disse tingene (jeg er ikke disse tingene. Blunkefjes) og finne noe godt i noe av det (ikke klikkinga). Det å være bevisst er vel det viktigste. Selvobservasjonen. Niyamas. For så å ta det for hva det er og åpne opp for at det kan endre seg (eller ikke). Det skaper valg og ansvarliggjøring. Og frihet.

Denne teksten er videreføring av min tankesmie etter inspirasjon av kunnskapen til Ivar Vehler forfatter av “Orkanens øye”, Viggo Johansen “Indre Stillhet” og “The stories we live by. Personal Myths and the Making of the Self”, Dan P. McAdams.

Photo by Jovis Aloor on Unsplash

Til deg som ferdes på Fornebulandet. Å bygge et godt samfunn på mikronivå

Om man bygger, jobber eller bor på Fornebulandet, kommer man ikke unna den store utviklingen. Et helt nytt bysamfunn med alt hva det innebærer. Et svært prosjekt på mange nivåer. Dette har ledet til funderinger hos meg om hvordan bidra og bygge et ´godt´samfunn også på mikronivå. Hvordan styrkes et gryende samfunn på bakkenivå oss mennesker i mellom. Hvordan uttrykke vår intensjon gjennom handlinger i hverdagslivet?

Det jeg søker, sa Per Fugelli godt:”Ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din”. Hold døra for noen med hendene fulle på senteret. Plukk opp smokken for en mamma som svett bærer et skrikende barn. Hils på naboen din. Del av hva du eier. Gi bort det du ikke trenger. La andres medgang og gleder bli også din. Selv folk du ikke kjenner så godt. Måk naboens din inngang fri for snø. Møt mennesker med hele deg.

Når jeg ser folk handler slik der jeg står i køen for kaffe eller vente på bussen på Fornebu vest. Da blir jeg så glad.

På et mikronivå: vær forandringen du ønsker å se i samfunnet og således styrk felleskapet du er en del av! Når det er sagt, jeg også er drita sur noen dager. Det er ingen appell om perfeksjon, da dette ikke finnes uansett. Dog tror jeg på at mye er gjort bare man er bevisst.

Det blir spennende å utvikle seg sammen med Fornebu!

Photo by Tim Marshall on Unsplash

Kvinne i yoga, og yoga i kvinnen - hvordan forholder du deg til kvinnen i deg?

Det har i yoga-verden pågått en stille revolusjon de siste, tja, 10 (?) årene. Mange yogatradisjoner har blitt beskrevet som maskuline. Jeg tolker maskulin i asanapraksis som krever mye styrke og relative store utfall i leddene. Videre, en yoga med mye shiva (maskuline energien) yang eller ´ha´(som i hatha yoga (´ha´referer til sol og de maskuline). Mange (om ikke alle) ´guruer´er menn, mens flertallet av yogaentusiaster er kvinner!

I yogafilosofien er det maskuline representert med det varme, solen, høyre side, mål og mening (retning), frihet, aktivitet med andre aspekter. Den kvinnelige energien forbindes med vestre side, fuktighet, måne, kreativitet, “mottagelighet” og kjølig m.m. Jeg må legge til at disse eksisterer i alle uansett kjønn og “det optimale” er en balanse mellom de to energiene.

Feminine kvaliteter har virkelig gjort anmarsj i vesten. Yin, feminine empowerment og lignenede yogaevents blir tilbudt overalt og er fullbooket. Hurra for mangfold!

Hvordan forholder du deg til ditt eget kjønn?? Åååå… jeg synes spørsmålet er sykt vanskelig. Ved tre anledninger har jeg plutselig måtte nære meg noe veldig. Første og andre gang= svangerskapene, fødslene og morskapet til barna våre, og tredje gang; i yoga! Jeg har liksom ikke vært så opptatt av det og har jo i etterkant forstått at det sier noe om hvor privilegert jeg har vært. Det var ikke før mitt eldste barn var to og jeg skulle på jobbintervju. To herremenn med ganske stiv snipp hevet litt med øyenbrynene. Du og de vet hva det betyr. 33 år, ett barn og gift. Hun skal ha ett til, vettu. Med all ydmykhet - jeg vet jeg ble nummer 2 pga dette. Men man kan jo ikke snakke om det, for det er jo ikke lovlig av dem å ta inn som en faktor i prosessen.

Jeg har ikke bygget inn en kultur hos meg selv hvor kjønn er så identifiserende. På godt og på vondt - av de samme grunnene. ´Kvinnefelleskap ´var et ord jeg løp i fra. Jeg syntes det var både teit og skummelt. At du er dame og jeg er dame ga ikke meg nok til å kjenne et felleskap. For meg endret det seg med en fødsel på Bærum sykehus. Det var sterkt, og fortsatt litt skummelt. Jeg sa, mens jeg ble sydd(!): “jeg har fått ny respekt for mitt eget kjønn”. (Disclaimer: jeg prøver ikke si at womanhood kan kun fødes i en kvinne som også er mor!! Veldig viktig, men for meg ble det sånn).

Fortsatt i yoga-prakisisen min møter jeg på redsel for det feminine! Heldigvis er redselen for damer ganske utvisket i sammenligning med ungdomsårene. Jeg har kommer litt nærmere svaret, dog er mye av veien igjen å gå. Det er der det dirrer i livets tråd for meg, så jeg vet at her er det noe som kan styrke meg på sikt. Jeg har også opplevd rørende, positive øyeblikk i ulike kvinnefelleskaper (whatever that means) gjennom yogamiljøet og blant venner. Kort oppsummert, har min egen utvikling gått i følge med utviklingen i yoga i vesten. Hvordan forholder du deg til kvinnen i deg, om hun er der?

PS 1! Det såre er ikke det svake. Det såre er kraft og styrke.

PS 2! Å være pro-kvinner, er ikke å være anti-menn.

Yogalærer og småbarnsmor

Siden august 2018 har jeg vært yogalærer på fulltid. Jeg har to barn under 5 år. Jeg har googlet og gogglet etter artikler og blogginnlegg om denne livsstilskombinasjonen. Det er lite der ute på verdensveven. Kanskje jeg kan nå en småbarnsforeldre som drømmer om karriereskifte eller allerede har tatt valget. Dette er en berettelse - min. Og min vei snakker jo kun for meg, dog hvem vet?

Det er kanskje lett å si nå eller egentlig umulig å si noe om, men vet du hva? Jeg har en sterk følelse rundt det faktum at jeg i dag ikke hadde livnært meg som yogalærer hvis jeg ikke hadde fått barn. Ungene våre tippet meg over kanten bare ved å være. Jeg ble modigere og tryggere som mor (kanskje ikke det første året med den førstefødte). Barna er et ærlig speil å se seg selv i. Av alle tingene som svirrer i hodet om hva jeg kan gi barna, er det en ting som skiller seg ut. Jeg vil at de skal få trygghet og rom til å bli dem de er og videre velge fra hjertet når tiden er inne for å pakke sekken, sende søknader til skoler og arbeidsgivere. Mitt store ønske er at de har stor egenverd de mange gangene man som menneske står i avgjørende T-kryss. Utforske. Følge intuisjonen. Du vet hva dem sier: “lead by example”. Følg hjertet ditt, elskede unge. Jeg gjorde det og det gikk bra!

Med barna ble jeg mer risikoavers. Første gang jeg skulle ut å kjøre etter jeg fødte førstemann lå jeg i 40 km/t i 60-sone. Jeg var livredd for at ungen min skulle miste beskytteren sin. Flyskrekken ble mer intens og jeg ble ytterligere obs på verdens vannmangel. En bordkant er en drapstrussel (smiler litt av meg selv, men det oppleves sånn). Jeg plukker opp plast fra restavfall mens jeg tenker på kloden og barna til barna. I en slik fase å sette seg på skolebenken, forlate næringslivet og gå bort fra 7 års universitetsutdanning med tilhørende studielån var så skummelt at jeg måtte gå turer på kvelden og grine i mørket for å få sove. I en mellomfase mistet jeg fotfeste. Helt forferdelig. Å velge med det langsiktige perspektivet borte fra trygghetens land. Men det var rett! For meg!

Jeg har ikke sett meg en dag tilbake. Jeg er sliten, derimot ikke mer enn andre småbarnsforeldre jeg kjenner. I jobben min henter jeg noe fra moderskapet som jeg bruker daglig (jeg mener ikke man blir et mer komplett eller “bedre” menneske/kvinne/yogalærer av å få barn!). Mammaskapet lærer meg om omsorg, kjærlighet, fortvilelse, sinne og ydmyket. High highs, low lows.

Inntil videre kan jeg ikke dra 3 uker til Costa Rica på retreat eller selv alle helgeworkshops jeg ser og tenker “yes” som er en kort biltur unna. Jeg kan ikke jobbe hver ettermiddag og kveld. Men ville det vært noe å trakte etter uansett? Altså det med arbeidstider. Jeg skal på retreats og teacher trainings i USA når det er tiden for det. Mannen min og barna kommer alltid først. Og det er ikke uforenlig med 40-timers jobb som yogalærer og selvstendig næringsdrivende. Det er ikke mer uforenlig enn andre typer jobb. For meg.

Du får ett liv. Hva er ditt hjerte begjærer? Hva sier pusten din deg? Jeg heier på deg.

Photo by Joshua Clay on Unsplash

Kjære, skjønne fremmed: god jul!

Jula har et fredsbudskap med seg. Selv som agnostiker/ikke-kristen blir jeg rørt av på dette. Da jeg var yngre handlet det bokstavlig om “mindre krig i verden”, og da trodde jeg forøvrig og at “syttendemai” var et egennavn og ikke en dato. (emoji med stort smil).

I de siste årene har jula også handlet om en indre fred. Å sette øynene i meg selv - søke fred med det som er gjort og har hendt og det som aldri ble. Å være forandringen du ønsker å se i verden.

Jula er også et symbol på at du er fremme! Jaget etter et-eller-annet kan stilne og det meste man trenger finner man kanskje i seg selv. (bortsett fra noen nydelige klær på Me & My Cousins jeg bare må ha:))

I blant når jeg er i en yogasal med andre og vender blikket innover og ser ting som er kjent og mindre kjent for meg, faller jeg litt ut fordi jeg lurer på hva menneskene rundt meg ser. Jeg lurer ikke på en sosialpornografisk måte. Jeg lurer fordi det er så mange teite regler og barrierer som skiller mennesker som er fysisk tett på og langt unna fra hverandre. Folk flest har sitt. Og hvem som kanskje har hva er umulig å vite.

Jeg er jo klar over at mennesker innerst inne bærer alene og må løse utfordringer på egen hånd (forhåpentligvis med støtte av dem rundt seg). Det er bare det at jeg har lyst til å ta deg i hånda og si at det kan bli bra eller dele gledene dine som om det var mine. Du er ikke alene. Alle mennesker har noen minste fellesnevnere. Jeg har lyst til å ta hånda di som et medmenneske. Folk er folk.

Jeg respekterer deg. Jeg synes du er vakker når du hviler, når du smiler, når du undrer eller bare sitter der. Selv om jeg ikke kjenner deg føler jeg et fellesskap med deg. Fordi du er menneske og jeg er menneske.

“Englene synger høyt i kor - synger om fred på vår jord. Verden var aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt”.

God jul fra meg til deg.

Hvorfor jeg ikke er en yogi/yogini

Jeg bruker ikke yogi/yogini om meg selv eller om andre. Jeg kjenner det stritter i mot. Hvorfor det? Jo, jeg skjønner rett og slett ikke hva det betyr når folk bruker det- hva det innebærer! Dette er ikke er spark under beltestedet til dem som er komfortabel med denne betegnelsen - heller et innsyn i min egen problematisering.

Store norske leksikon definerer ´yogi´som en “generell betegnelse for asketer i India og brukt synonymt med betegnelsene sadhu og samnyasi. Brukes også om en som utøver yoga”. 

Yogini tolker jeg som det motsvarende, feminine substantivet.

Slik jeg ser betydning innbakt i yogi/yogini i vestlig kontekst er du er en slik en når du går på en yogaklasse eller praktiserer selv. Det spiller ikke noe rollle, blant mye annet, hvor ofte eller hva annet av yoga du inkorporerer i livet ditt. Rett og slett en “yogaentusiast”. Jeg ser det ofte i markedsføringsmateriale, være seg SoMe eller andre steder. Kjør på det, altså. Det er ikke min plass og gjøre noe vurdering av dette. Saken er bare den at jeg blir helt rar når jeg benevner andre yogi eller blir kalt dette selv.

Hvis jeg ser på ordet ´samnyasi´ som i følge definasjonen over er synonymt med ´yogi´viser ordet til en person som har gitt avkall på materielle goder og lever i en full forståelse av den spiriutuelle verden. Det er det siste stadiet før du blir frigjort fra gjenfødelse (ref. Eight limbs of yoga i Yoga Sutras og andre filosofiske yogatekster) (kilde: yogapedia).På samme måte defineres ´sadhu´ som en hinduistisk asket som er fri for materielt begjær. De lever i skogen og i huler i Nepal og India, fortsatt den dag i dag. Det er det fjerde stadiet i en hindu sitt liv etter studier, foreldreskap og pilgrimsreiser.

Om det ikke har slått deg allerede: det er ganske mye som skiller den “vestlige” og “østlige” forståelsen.

Jeg har ikke i mitt nåværende liv tid, kapasistet eller penger til å studere filosofiske yogatekster inngående, praktisere hatha (fysisk) yoga, pranayama og meditasjon i 90 minutter daglig, leve i ashram o.l. Og det får jo være greit. Jeg spiser kjøtt, liker shopping, snuser og inngår i en småbarnsfamilie. OG jeg har en kjærlighet for yoga som i det daglige kommer til uttrykk i at jeg faktisk har valgt å leve av å undervise, i min egen fysiske praksis blendet inn med noe yogafilosofi som jeg mener har foredlet hvem jeg er for meg selv og andre (ikke i mål på den der siste altså).

Videre står jo dette ordet i direkte relasjon til ´yoga´. Og hva er yoga? Akkkk… det er et helt blogginnlegg eller to i seg selv.

Hold hodet kaldt og hjertet varmt!