Yogalærer og småbarnsmor

Siden august 2018 har jeg vært yogalærer på fulltid. Jeg har to barn under 5 år. Jeg har googlet og gogglet etter artikler og blogginnlegg om denne livsstilskombinasjonen. Det er lite der ute på verdensveven. Kanskje jeg kan nå en småbarnsforeldre som drømmer om karriereskifte eller allerede har tatt valget. Dette er en berettelse - min. Og min vei snakker jo kun for meg, dog hvem vet?

Det er kanskje lett å si nå eller egentlig umulig å si noe om, men vet du hva? Jeg har en sterk følelse rundt det faktum at jeg i dag ikke hadde livnært meg som yogalærer hvis jeg ikke hadde fått barn. Ungene våre tippet meg over kanten bare ved å være. Jeg ble modigere og tryggere som mor (kanskje ikke det første året med den førstefødte). Barna er et ærlig speil å se seg selv i. Av alle tingene som svirrer i hodet om hva jeg kan gi barna, er det en ting som skiller seg ut. Jeg vil at de skal få trygghet og rom til å bli dem de er og videre velge fra hjertet når tiden er inne for å pakke sekken, sende søknader til skoler og arbeidsgivere. Mitt store ønske er at de har stor egenverd de mange gangene man som menneske står i avgjørende T-kryss. Utforske. Følge intuisjonen. Du vet hva dem sier: “lead by example”. Følg hjertet ditt, elskede unge. Jeg gjorde det og det gikk bra!

Med barna ble jeg mer risikoavers. Første gang jeg skulle ut å kjøre etter jeg fødte førstemann lå jeg i 40 km/t i 60-sone. Jeg var livredd for at ungen min skulle miste beskytteren sin. Flyskrekken ble mer intens og jeg ble ytterligere obs på verdens vannmangel. En bordkant er en drapstrussel (smiler litt av meg selv, men det oppleves sånn). Jeg plukker opp plast fra restavfall mens jeg tenker på kloden og barna til barna. I en slik fase å sette seg på skolebenken, forlate næringslivet og gå bort fra 7 års universitetsutdanning med tilhørende studielån var så skummelt at jeg måtte gå turer på kvelden og grine i mørket for å få sove. I en mellomfase mistet jeg fotfeste. Helt forferdelig. Å velge med det langsiktige perspektivet borte fra trygghetens land. Men det var rett! For meg!

Jeg har ikke sett meg en dag tilbake. Jeg er sliten, derimot ikke mer enn andre småbarnsforeldre jeg kjenner. I jobben min henter jeg noe fra moderskapet som jeg bruker daglig (jeg mener ikke man blir et mer komplett eller “bedre” menneske/kvinne/yogalærer av å få barn!). Mammaskapet lærer meg om omsorg, kjærlighet, fortvilelse, sinne og ydmyket. High highs, low lows.

Inntil videre kan jeg ikke dra 3 uker til Costa Rica på retreat eller selv alle helgeworkshops jeg ser og tenker “yes” som er en kort biltur unna. Jeg kan ikke jobbe hver ettermiddag og kveld. Men ville det vært noe å trakte etter uansett? Altså det med arbeidstider. Jeg skal på retreats og teacher trainings i USA når det er tiden for det. Mannen min og barna kommer alltid først. Og det er ikke uforenlig med 40-timers jobb som yogalærer og selvstendig næringsdrivende. Det er ikke mer uforenlig enn andre typer jobb. For meg.

Du får ett liv. Hva er ditt hjerte begjærer? Hva sier pusten din deg? Jeg heier på deg.

Photo by Joshua Clay on Unsplash