Kvinne i yoga, og yoga i kvinnen - hvordan forholder du deg til kvinnen i deg?

Det har i yoga-verden pågått en stille revolusjon de siste, tja, 10 (?) årene. Mange yogatradisjoner har blitt beskrevet som maskuline. Jeg tolker maskulin i asanapraksis som krever mye styrke og relative store utfall i leddene. Videre, en yoga med mye shiva (maskuline energien) yang eller ´ha´(som i hatha yoga (´ha´referer til sol og de maskuline). Mange (om ikke alle) ´guruer´er menn, mens flertallet av yogaentusiaster er kvinner!

I yogafilosofien er det maskuline representert med det varme, solen, høyre side, mål og mening (retning), frihet, aktivitet med andre aspekter. Den kvinnelige energien forbindes med vestre side, fuktighet, måne, kreativitet, “mottagelighet” og kjølig m.m. Jeg må legge til at disse eksisterer i alle uansett kjønn og “det optimale” er en balanse mellom de to energiene.

Feminine kvaliteter har virkelig gjort anmarsj i vesten. Yin, feminine empowerment og lignenede yogaevents blir tilbudt overalt og er fullbooket. Hurra for mangfold!

Hvordan forholder du deg til ditt eget kjønn?? Åååå… jeg synes spørsmålet er sykt vanskelig. Ved tre anledninger har jeg plutselig måtte nære meg noe veldig. Første og andre gang= svangerskapene, fødslene og morskapet til barna våre, og tredje gang; i yoga! Jeg har liksom ikke vært så opptatt av det og har jo i etterkant forstått at det sier noe om hvor privilegert jeg har vært. Det var ikke før mitt eldste barn var to og jeg skulle på jobbintervju. To herremenn med ganske stiv snipp hevet litt med øyenbrynene. Du og de vet hva det betyr. 33 år, ett barn og gift. Hun skal ha ett til, vettu. Med all ydmykhet - jeg vet jeg ble nummer 2 pga dette. Men man kan jo ikke snakke om det, for det er jo ikke lovlig av dem å ta inn som en faktor i prosessen.

Jeg har ikke bygget inn en kultur hos meg selv hvor kjønn er så identifiserende. På godt og på vondt - av de samme grunnene. ´Kvinnefelleskap ´var et ord jeg løp i fra. Jeg syntes det var både teit og skummelt. At du er dame og jeg er dame ga ikke meg nok til å kjenne et felleskap. For meg endret det seg med en fødsel på Bærum sykehus. Det var sterkt, og fortsatt litt skummelt. Jeg sa, mens jeg ble sydd(!): “jeg har fått ny respekt for mitt eget kjønn”. (Disclaimer: jeg prøver ikke si at womanhood kan kun fødes i en kvinne som også er mor!! Veldig viktig, men for meg ble det sånn).

Fortsatt i yoga-prakisisen min møter jeg på redsel for det feminine! Heldigvis er redselen for damer ganske utvisket i sammenligning med ungdomsårene. Jeg har kommer litt nærmere svaret, dog er mye av veien igjen å gå. Det er der det dirrer i livets tråd for meg, så jeg vet at her er det noe som kan styrke meg på sikt. Jeg har også opplevd rørende, positive øyeblikk i ulike kvinnefelleskaper (whatever that means) gjennom yogamiljøet og blant venner. Kort oppsummert, har min egen utvikling gått i følge med utviklingen i yoga i vesten. Hvordan forholder du deg til kvinnen i deg, om hun er der?

PS 1! Det såre er ikke det svake. Det såre er kraft og styrke.

PS 2! Å være pro-kvinner, er ikke å være anti-menn.