Fortellingen om deg selv

Fortellingen om deg selv handler ikke i utstrakt grad om “fakta”, derimot om hva som gir “mening”. Sannheten i din egen historie er angivelig ikke kun forankret i hva som skjedde. Det er rotet i hvilke følelser du opplevde da det skjedde og hvordan du føler deg i dag når du ser tilbake.

I mindfulness er kjernen et ´jeg er´ og dette subjektet er ikke følelser, tanker eller kroppsfornemmelser. Med andre ord du er ikke dine følelser, tanker eller kroppsfornemmelser. Dette frigjør deg til å betrakte sinnet og løsrive deg fra dine egne personlige myter skapt i en symbiose med dine omgivelser. For hvem er du uten kjæresten, foreldre, vitnemål, sertifikater, kropp, kjæledyr, hobby og historie?!? I møte med samfunnet er du den morsomme, den smarte, den sporty, den kvikke, den sjenerte, den pålitelige, den brautende, “do´eren”, igangsetteren, den rare, den alle liker, den ingen liker osv.? I det vi fødes inn i en familie eller annen konstellasjon begynner dette spillet. Og det fortsetter i skolen, i vennegjengen, fotballaget og på jobb.

Da jeg jobbet i rekrutteringen som naturligvis har CV-innhold og “egenskaper” som episenter, stilte jeg dette spørsmålet til en del folk jeg møtte på min vei. De fleste skjønte ikke spørsmålet. Er det bare meg, eller synes du det er et spørsmål det verdt å fundere litt over?

Min kjøkkenfilosofi sirkler inn på at fortellingen(e) om deg selv er roller og vanemønstre. Den handler ikke om deg i det hele tatt. Med dette sagt, du trenger ikke adoptere en ny "personlighet”, eller no´. Tanken kan egentlig gjøre meg ganske kokko i grunn. Jeg sto i dusjen her forleden og tenkte på dette å smilte for meg selv: å holde en bursdagstale eller lignende for noen andre kommer jo til å bli et rent helvete. Alt vi gjør ved slike anledninger er å forsterke hverandres roller, myter og vaner. La oss ikke skli for langt ut. Inni i ditt “jeg er” finnes kanskje en “renere/mer autentisk sted” (veldig vanskelig å finne rett ord) hvor andres “jeg er” gir deg kjærlighet, mening, glede og styrke. Hjerte. Hjerte.

Da jeg begynte å undervise yoga slet jeg akkurat med dette. Jeg skulle jo være ´yogalærer´og i mitt hodet fulgte en viss stemmebruk, livsstil og harmonisk utstråling. Jeg har små barn og noen ganger klikker det for meg. Med det mener jeg at jeg står i matbutikken på nærsenteret i boblejakke i 24 grader med et barn som gauler liggende på gulvet foran godterihylla på en tirsdag. Armene mine er fulle av varer fordi jeg skulle jo bare kjapt innom. Jeg har sovet 8 timer på 3 dager. Da har det hendt seg at jeg sier “faen” litt høyt. Foran barnet og greier. Kjempepedagogisk. Og så kom skammen, tenk om en kunde som var på yoga hos meg i går kveld da jeg chantet om fred i sinnet så meg? I mitt hodet passet jeg ikke inn som ´yogalærerer´. Jeg banner, drikker øl, snuser og klikker, spiser kjøtt og er veldig glad i humor og skøy. Jeg er medlem av utestemmeklubben. Det ble bare nok en fortelling jeg skulle fortelle meg selv.

Og så etter litt dreit jeg i det der, og jeg lever mye friere. Jeg gjør disse tingene (jeg er ikke disse tingene. Blunkefjes) og finne noe godt i noe av det (ikke klikkinga). Det å være bevisst er vel det viktigste. Selvobservasjonen. Niyamas. For så å ta det for hva det er og åpne opp for at det kan endre seg (eller ikke). Det skaper valg og ansvarliggjøring. Og frihet.

Denne teksten er videreføring av min tankesmie etter inspirasjon av kunnskapen til Ivar Vehler forfatter av “Orkanens øye”, Viggo Johansen “Indre Stillhet” og “The stories we live by. Personal Myths and the Making of the Self”, Dan P. McAdams.

Photo by Jovis Aloor on Unsplash